Trøsten etter tidenes mest begredelige værsommer var en uke i Syden på høsten. Det var uka som var en ledestjerne og et framtidig høydepunkt. Uka som holdt oss borte fra bristepunktet da vi i juli stampet rundt i boblejakke og snowjogger.

Endelig skulle alle sommerens sol- og badeløse dager veies opp for. Fargen av skummet melk som har ligget som et penslet strøk utover hele kroppen siden i fjor høst, skulle endelig bli utfordret.

Ull- og superundertøy skulle pakkes bort for ei uke og kofferten var full av ubrukte singleter, sandaler, skjørt og badehåndklær. Som far til tre jenter, kan jeg også garantere at kofferten var full av bikinier i årets sommermote, uten at jeg selv har helt kontroll på den moten.

Endelig skulle uretten veies opp for. Endelig skulle vi få den sola nordmenn så sårt trenger for å komme seg gjennom en mørk og kald vinter. Kroppens C- og D-vitaminlagre skulle fylles til det maksimale, sammen med taxfreekvoten på vei hjem.

Nå er vi endelig her.

Og det regner.sommer