Tag: blogg (Page 1 of 3)

da damene dro

Vi er på ferie i Danmark sammen med et vennepar som også har tre unger. Pluss våre tre. Det blir seks unger det. Det er mange unger.

På ettermiddagen i går hadde fruene bestemt seg for at de skulle gjøre noen «nødvendige innkjøp». Det ble ikke akkurat avholdt noe demokratisk allmøte først, kun et kort infomøte med enveiskommunikasjon. Alt skjedde så raskt. Tilbake stod to menn og seks barn i alderen 0-9 år.

Vi smilte nervøst til hverandre. Så brast verden slik vi kjente den fra før.

Vi bestemte oss for å ta med hele kompaniet ut i hagen. Siden været i Danmark er som sommerværet i Norge anno 2015, tok det rundt en halvtime før alle var oppstilt i jakker, støvler og luer.

Far nummer to valgte å starte uteseansen med et loddrett vristspark over tverrliggeren og ut i brennesleland. «Jeg skal bare finne ballen», sa han og forsvant inn i skogen.

En-to-tre-fire-fem-seks. Jeg hadde alle. Stressnivået var høyt. Jeg prøvde å samle dem om et parti krokket. Jeg fordelte køller, baller og bøyler. En-to-tre-fire-fem… Vi fikk ikke satt opp den første bøylen før førstemann var på full fart rundt huset med en kølle og to røde baller. Jeg sendte de to største etter for å bringe ballene og rømlingen tilbake.

Fem lange minutter gikk. Med unntak av en rød kule som kom flyvende over taket, dukket ingen opp. Jeg trillet en barnevogn med tennene og en unge i hver arm rundt huset for å se etter dem. Jeg fant den første liggende blødende i veibanen med rulleskøyter. Under ungen lå det en sparkesykkel. En-to-tre-fire-fem-seks. Jeg innførte umiddelbart regelen om at sparkesykkel med rulleskøyter ikke var tillatt. Med høy kommandostemme forsøkte jeg å sende alle ungene tilbake i hagen. To av dem lystret, mens tre ikke hadde ikke noe valg da de satt fast i henholdsvis barnevogn og låst i armene mine. Jeg nøyde meg foreløpig med fem av seks. Vi gikk for å se om far nummer to hadde kommet seg ut av skogen.

Rulleskøyter og sparkesykkel

Han satt gråtkvalt på en benk i hagen med en ball under armen, med oppsvulmede føtter etter et ublidt møte med all Danmarks brennesle.

En-to-tre-fire-fem-seks…sju. Far nummer to hadde skiftet kategori. Helt ubrukelig. Han vurderte om han skulle tisse nedover sine egne føtter for å bli kvitt svien.

Lysten til å bli homofil og gå rettens vei for foreldreretten økte ikke nevneverdig der jeg stod med to unger på armen og tisset nedover leggen til far nummer to med hjelp av den andre armen. Ufrivillig og uten mulighet til å gripe inn var vi vitner til at nummer tre og fire jaget den femte med krokketkøller, mens sjettemann var på vei opp på taket på lysthuset. Fortsatt med rulleskøyter på beina.

Krokketkøller

Løsningen ble Haribo. Tre kilo kjøpt på Taxfree. Jeg kastet posene inn i lysthuset. En-to-tre-fire-fem-seks. Døra smalt igjen etter sistemann som stupte over dørstokken på rulleskøyter og hoppestokk. Jeg fikk en ekkel Walking Dead-følelse da jeg kikket inn gjennom de trekantede vinduene.

Fruene kom tilbake etter «en times tid».  Da satt vi allerede på en dansk bar.

diskusjonen er død

Under lunsjen på jobb her en dag kom vi i prat om Odd Børretzen. På dette tidspunktet var ingen kjent med at han skrev navnet sitt på en litt jålete måte. Flere mente at han kunne vært et verdifullt bidrag i neste «Hver gang vi møtes». Odd Børretzen synger «Jeg hater Barbie-girls». Klikkvinner og garantert VG-lista. Stemningen rundt bordet var god, forslagene satt løst: «Jeg hater styggen på ryggen», og «Jeg hater rompa mi».

Det kom opp et relevant spørsmål som satte et nytt preg på diskusjonen rundt bordet: Er Geir Børresen sønnen til Odd Børretzen? Dette åpnet for nye betraktninger. Glede og diskusjon stod i sentrum, fakta var underordnet i et kort avbrekk fra en seriøs verden. Geir Børresen sin karriere ble oppsummert fritt etter hukommelsen. Han hadde vært inni Labbetuss, Max Mekker og sikkert både Smurfene, Vibeke Sæther, Smitt og Smule. Det ble sågar hevdet på et tidspunkt at Geir Børresen hadde vært inni Odd Børretzen. Riktig så morsomt var det.

Plutselig var han der. Han som har sittet litt på siden, ikke hatt så mye å delta i diskusjonen med. Han som har dratt opp telefonen, speed-dial på Wikipedia og lest et par setninger. Diskusjonsdødaren. I et pusterom i den stadig mer levende og engasjerende debatten melder han: «Odd Børretzen er død og Geir Børresen er ikke sønnen.»

Idiot.

labbetuss

på tide å sjekke størrelsen på takvinduet?

Du holder på å bli feit? Kanskje på tide å gjøre noe med det da, før du forsvinner ut gjennom takvinduet?

Fedmeproblemet i Norge er økende. Fortsetter utviklingen, er fedme snart like vanlig som bunad. Rent bortsett fra at fettdrakten benyttes alle dager, ikke bare i barnedåp og på 17. mai. Med bare litt uflaks kan fedme resultere i sykdom og død før man har rukket rundturen med Hurtigruta. Dessuten gjør fedme det fryktelig slitsomt å gå i trapp.

feit

Fedme kommer ikke over natta. Det er ikke sånn at man legger seg som skihopper på kvelden og våkner neste dag som flodhest. Det tar tid å bygge kropp. Det begynner gjerne med kake til kaffen på hverdager og fortsetter med litt trang bukse. Videre blir det melkesjokolade til kveldsmat, heis og trening en annen dag i stedet. Mens dagene går, spiser man burger til lunsj, handler på Dressmann XL og slår vitser om egen kroppsvekt. Etterhvert må man benytte handicap-toalettet fordi det har håndtak og betale dobbel flybillett. Da er ikke langt igjen før kranbilen står på utsiden og løfter både deg og senga ut igjennom takvinduet og inn i en ventende søppelbil, fordi ambulansen er for liten. Har du ikke vært en hit på Youtube før, så ligger forholdene plutselig til rette da.

Å unngå og bli feit eller feitere er latterlig lite komplisert. Det er kun to arbeidsoppgaver å tenke på: Det man stapper inn og det man presser ut. Det er faktisk de samme to arbeidsoppgavene som gjelder hvis du skal bli gå fra feit til mindre feit. Eller fra feit til tynn. Ikke la kostholdseksperter, treningssentre, helsekostindustrien og de med alt treningsutstyret komplisere dette bildet. Klarer du ikke å presse ut, enten gjennom porene, pusten eller gjennom ræva, like mye som du spiser, så blir du feitere. Overskuddet blir værende igjen rundt omkring på innsiden av huden din.

De færreste av oss er velsignet med en forbrenning på linje med et middels smelteverk, så da må vi dessverre tenke på hva vi putter i oss. Kosthold er ikke hjernekirurgi: Spis frukt og grønt i stedet for sukker og fett. Smaker det vondt er det som regel godt for deg. Videre må man røre på seg i stedet for å sitte i ro. Da spiller det ingen rolle om man har de samme joggeskoene som Usain Bolt eller de gamle pælene etter Drillo. Og det hjelper forresten ikke å tenke at man skal trene. Å tenke forbrenner nesten ikke en kalori.

Noen har sykdommer som kompliserer bildet, men for de aller fleste av oss er ikke den unnskyldningen tilgjengelig. Det handler ikke om at vi skal se ut som avkom av Barbie og Jens Weissflog. Det handler om leve et liv som inneholder mer enn creme brulee, insulin og rulletrapp. Det handler om at vi ikke skal belaste samfunnet med forhold vi kan fikse opp i selv. Norge og verden har mer enn nok andre problemer vi kan bruke energien vår på. Problemer som vi ikke løser verken med slankeoperasjon eller vareheis.

La oss slutte å skylde på plassering av godteri i butikken eller smågodt og brus på tilbud. La oss slutte å skylde på myndighetene for mangel på skolemat. La oss slutte å skylde på alle andre, og i stedet riste skikkelig i oss selv. Jeg er feit og slapp fordi jeg har ignorert to enkle arbeidsoppgaver: det som går inn og det som går ut.

Hvis du lar deg motivere av nakenyoga, bikramyoga, pulsklokke, kompresjons-tights, kaloritellere, 5:2-dietten, badevekt, energibarer, sykkel til to månedslønninger, og pulspump-timer til 200 kr per gang, så for all del, jeg ler bare litt inni meg.

For meg er det nok motivasjon i tanken på å oppleve Hurtigruta når jeg blir 70, frykten for kranbilen og bekymringen for om takvinduet er stort nok.

kran

Page 1 of 3

Design og illustrasjon: audun ink