Tag: brann

eneste hakkekylling i kurven

Hver dag vaser jeg rundt i vissheten om at dersom huset vårt tar fyr, så er jeg den siste som blir reddet ut. Dette har blitt en tankevekker nå i førjulstida hvor det brenner i lys og staker over hele huset. Til og med på badet stod det et lys og brant her en dag. Jeg slukket det av frykt for metangasseksplosjon. Jeg er ikke nødvendigvis uenig i at de andre skal reddes ut før meg, men det er tungt å svelge at jeg skal rangere absolutt sist. I alle sammenhenger.

Forrige uke skulle vi ha filmkveld. Vi stemte mellom «Barbie og snøkrystallhoppeslottet» og «Cars». Jeg er ikke spesielt interessert i biler, men det overgår likevel interessen for både Barbie, snøkrystaller og hoppeslott. De to eldste stemte på dukka, jeg på bilene. Fruen avstod fra å stemme, da hun mente at det var en menneskerett i valget mellom to onder. Babyen som kun kan to ord, «kjeks» og «bæ», klarte ikke å uttrykke støtte til noen av sidene. Selv om jeg prøvde å ta «kjeks» til inntekt for bilene. De hoverte som vanlig og satte på ekstra høy lyd. Fruen smilte også. Opplevelsen av og igjen rangere sist og ingen innflytelse, utløste en impulsiv protestmarsj fra loftstua ned til underetasjen. Protestmarsjen endte opp i en privat ølkveld. Den fant sted på kjøkkenbordet sammen med laptopen og filmen «Cars». Selvsagt. Et lite øyeblikk kjente jeg at jeg ble varm om hjertet. Babyen kom ned trappa. Skulle hun virkelig se film sammen med meg? Skulle vi inngå en slags allianse? Vi to mot de andre? Det kom en tåre da hun gikk rett forbi meg, bort til kjøkkenskuffa og meldte «kjeks».

protest

Av frykt for ytterligere fall på rangstigen, har jeg satt ned foten for anskaffelse av noe slags dyr. Selvsagt brekker jeg den foten i et dobbelt lårbensbrudd, den dagen de bestemmer seg for enten hund eller katt. Det skjønner jeg. Tenke seg til å kravle på alle fire ut av et brennende hus, uten øyenbryn og med en fastsmeltet fjernkontroll på magen. På utsiden møter du blikket til hele familien inkludert en dverghamster som ligger trygt i armene til en deilig branndame (politisk korrekthetspoeng). Da blir du skikkelig realitetsorientert med tanke på din egen anseelse. Heldigvis er det visstnok noe allergi som foreløpig har satt en stopper for husdyrprosjektet. Så jeg karrer meg fortsatt fast på en femteplass.

brann
O

så er det jul igjen

I helga startet vi juleforberedelsene. Jeg hadde i første omgang fått tildelt kun én arbeidsoppgave. Fruen hadde en del flere. Jeg skulle lede pepperkakebakingen sammen med de tre jentene. I utgangspunktet en overkommelig lederoppgave. Basert på utførelsen skulle jeg sannsynligvis tildeles flere oppgaver etterhvert.

Julemusikken spilte for fullt og pepperkakedeig var innkjøpt i store bøtter. «Uten palmeolje» stod det. Som om det var en viktig presisering for noen av de involverte. Jeg mimret tilbake til barndommen, Dyrene i Hakkebakkeskogen og «Pepperkakebakesangen», de sang ikke noe om palmeolje. «Uten tiss og bæsj» kunne det stått, det hadde forhåpentligvis vært like sant. Og så kunne vi ledd av det. Det hadde ungene likt.

Sammen med tre gærninger som ikke har sett pepperkakedeig, kjevler og pepperkakeformer på et helt år, skal man ikke sitte lenge og dagdrømme før man havner skikkelig på etterskudd. Men det hadde jeg havnet. Skikkelig på etterskudd altså. Minsten satt med munnen så full av deig at den vanskelig lot seg lukke, toeren brukte kjevlet til nedhamring av en julegrisform i trebordet, mens hun største var ferdig med det første brettet som hun sendte inn stekeovnen. Brettet gikk inn i ovnen på 350 grader uten at det egentlig fanget oppmerksomheten min i spesiell stor grad. Jeg hadde mitt svare strev med å spa ut pepperkakedeig fra munn og svelg til hun minste, som på sin side svarte med å simulere lyden til grisen som nettopp var hamret inn i bordet til evig tid.

Jeg prøvde å ta time-out, men situasjonen var for lengst ute av min kontroll. De så på meg som en rekvisitt som tilfeldigvis var plassert på bordet der sammen med dem. Jeg lagde noen pepperkaker selv. Vanskelig var det. Blånissene spilte og sang på kjøkkenet. Babyen fokuserte mest på å spise deig. Jeg prøvde fortvilet å dele opp deigen i litt mindre biter. Bitene ble tydeligvis for små, for i et lite øyeblikk hvor jeg forsøkte å gi en konstruktiv tilbakemelding til toeren, som fortsatt brukte kjevlet som hammer, klatret babyen opp på bordet. Hun største som til tider har et ganske kreativt hode, jeg skal gi henne det, dyttet babyen over ende utover den utkjevlete deigen. «Pepperkakebaby!» ropte hun og begynte å skjære rundt hun som lå der. Som den gode faren jeg prøver å være, holdt jeg babyen nede, mens de to andre skar i deigen fra hver sin side. Jussi Björling sang «O Helga Natt» og julegrisen hylte. Vi var nesten ferdige da brannalarmen gikk. Den gjorde bare jobben sin. Røyken var relativt tykk. Da dukket fruen opp. Med et knips stoppet hun barnegråt og lek og moro, ja til og med brannalarmen og Jussi hadde vett nok til å holde kjeft. Stillheten var fullstendig, anarkiet var oppløst. Pepperkakebakingen hadde endelig fått en leder.pepperkaker

Basert på utførelsen av pepperkakeoppgaven, ble jeg satt til å rense alle vannlåsene i huset for hår. En oppgave jeg kjenner godt og behersker noenlunde. Oppe fra kjøkkenet hørte jeg «Vårres Jul» med Hans Rotmo. Han liker vel ikke brune pepperkakemenn spesielt godt. Selv har jeg mer problemer med pepperkakebakingen.

pepperkake

Design og illustrasjon: audun ink