Tag: humor

da damene dro

Vi er på ferie i Danmark sammen med et vennepar som også har tre unger. Pluss våre tre. Det blir seks unger det. Det er mange unger.

På ettermiddagen i går hadde fruene bestemt seg for at de skulle gjøre noen «nødvendige innkjøp». Det ble ikke akkurat avholdt noe demokratisk allmøte først, kun et kort infomøte med enveiskommunikasjon. Alt skjedde så raskt. Tilbake stod to menn og seks barn i alderen 0-9 år.

Vi smilte nervøst til hverandre. Så brast verden slik vi kjente den fra før.

Vi bestemte oss for å ta med hele kompaniet ut i hagen. Siden været i Danmark er som sommerværet i Norge anno 2015, tok det rundt en halvtime før alle var oppstilt i jakker, støvler og luer.

Far nummer to valgte å starte uteseansen med et loddrett vristspark over tverrliggeren og ut i brennesleland. «Jeg skal bare finne ballen», sa han og forsvant inn i skogen.

En-to-tre-fire-fem-seks. Jeg hadde alle. Stressnivået var høyt. Jeg prøvde å samle dem om et parti krokket. Jeg fordelte køller, baller og bøyler. En-to-tre-fire-fem… Vi fikk ikke satt opp den første bøylen før førstemann var på full fart rundt huset med en kølle og to røde baller. Jeg sendte de to største etter for å bringe ballene og rømlingen tilbake.

Fem lange minutter gikk. Med unntak av en rød kule som kom flyvende over taket, dukket ingen opp. Jeg trillet en barnevogn med tennene og en unge i hver arm rundt huset for å se etter dem. Jeg fant den første liggende blødende i veibanen med rulleskøyter. Under ungen lå det en sparkesykkel. En-to-tre-fire-fem-seks. Jeg innførte umiddelbart regelen om at sparkesykkel med rulleskøyter ikke var tillatt. Med høy kommandostemme forsøkte jeg å sende alle ungene tilbake i hagen. To av dem lystret, mens tre ikke hadde ikke noe valg da de satt fast i henholdsvis barnevogn og låst i armene mine. Jeg nøyde meg foreløpig med fem av seks. Vi gikk for å se om far nummer to hadde kommet seg ut av skogen.

Rulleskøyter og sparkesykkel

Han satt gråtkvalt på en benk i hagen med en ball under armen, med oppsvulmede føtter etter et ublidt møte med all Danmarks brennesle.

En-to-tre-fire-fem-seks…sju. Far nummer to hadde skiftet kategori. Helt ubrukelig. Han vurderte om han skulle tisse nedover sine egne føtter for å bli kvitt svien.

Lysten til å bli homofil og gå rettens vei for foreldreretten økte ikke nevneverdig der jeg stod med to unger på armen og tisset nedover leggen til far nummer to med hjelp av den andre armen. Ufrivillig og uten mulighet til å gripe inn var vi vitner til at nummer tre og fire jaget den femte med krokketkøller, mens sjettemann var på vei opp på taket på lysthuset. Fortsatt med rulleskøyter på beina.

Krokketkøller

Løsningen ble Haribo. Tre kilo kjøpt på Taxfree. Jeg kastet posene inn i lysthuset. En-to-tre-fire-fem-seks. Døra smalt igjen etter sistemann som stupte over dørstokken på rulleskøyter og hoppestokk. Jeg fikk en ekkel Walking Dead-følelse da jeg kikket inn gjennom de trekantede vinduene.

Fruene kom tilbake etter «en times tid».  Da satt vi allerede på en dansk bar.

en god idé

Jeg har alltid hatt litt lett for å bli revet med. Bli litt i overkant entusiastisk og automatisk synes at en ny idé er en god idé. Og da er det all-in. Da jeg gikk Sjøkrigsskolen og vi seilte til Brasil, syntes jeg det var en kjempegod idé da Yngve (anonymisert av hensyn til personvernet) foreslo at vi skulle kjøpe med 100 prøvebikinier hjem, for å starte import og salg i Norge. Det var ingen spesielt god idé. Eller et halvt år senere da samme Yngvar foreslo at vi skulle kjøpe leilighet i Brasil. Ett år etter at kjøpet var gjennomført, lærte vi gjennom finanskrise, konkurs og B-gjengen at det heller ikke var en spesielt god idé. Eller, lærte blir gjerne feil ord. For i går ble jeg utsatt for en ny god idé.

For å opptre som ansvarlige foreldre har vi innført pad-, pc- og mobilfri fram til barne-tv. Resultatet er at hele familien går rundt som zoombier fram til Fantorangen endelig begynner å leke med snabelen sin. Det var i denne dødperioden at datter nummer to fikk en god idé. Lediggang er som kjent roten til en del vondt. Den gode ideen var at vi skulle leke spøkelser. Alle jentene og jeg. Absolutt ikke klok av noe som helst tidligere skade, reagerte kroppen min som forventet. Pulsen gikk opp, gluggene gikk ned. Jeg fant fram hvite lakener. Så var leken i gang.

Rundt meg svirret det spøkelser overalt. Små jævelspøkelser var høyt og lavt. Jeg sverger, det ene satt inni kjøleskapet på et tidspunkt. Jeg befant meg plutselig i midt i Ghostbusters. Filmusikken spilte i hodet mitt. Jeg var Bill Murray. Jeg hektet støvsugeren over skulderen og tok opp jakten. Havarikommisjonen vil nok i ettertid konkludere med at det var her den største feilen ble begått.ghostbusters Etter flere runder i stua klarte jeg å presse de to minste inn i et hjørne. Etter å ha påført dem nok sugemerker fra støvsugeren til en ny bekymringsmelding fra barnevernet, satte jeg etter den største opp trappa. Men med ett var det slutt på ledningen, og all moroa. Jeg ble rykket bakover og dreide rundt, slik at jeg falt framlengs ned trappa. Jeg traff trappetrinnene omtrent samtidig med nesen og understellet. Vanskelig å si hvor det gjorde mest vondt. For sikkerhetsskyld rutsjet jeg på magen ned de siste tre trinnene og endte opp i en haug i bunnen av trappa. Det ble tåkete. Den eldste datteren min hadde kommet ned. Hun la et laken over meg og erklærte meg død på stedet. Imidlertid hadde jeg nok liv igjen i kroppen til å sende en pulserende blodstrøm ut i gjennom nesen. Hell i uhellet var at blodet gikk rett i støvsugerrøret som lå to centimeter fra nesen min og gapte.

Da jeg våknet stod tre ku klux klan-lookalikes og kikket bekymret ned på meg. Jeg beroliget dem med at jeg var ok. «Pappa, det ble hakk i trappa». Det var da jeg ble skikkelig redd.

Design og illustrasjon: audun ink