Tag: jul

voksentid

Det skyldes trolig ikke nissene. De er jo fullstendig turn-off. Da tror jeg heller det er kombinasjonen av håndball-EM, stearinlys og klementiner. En ekspert, eller en såkalt sexolog, vil sikkert pekt på forventningene inn mot jula og nærheten vi viser hverandre. Jeg har mer tro på at det er klementinene. Uansett, så kryper det seg inn en yr følelse i kroppen oppunder jul. En følelse av lyst og begjær.

engel

Det ble sendt sånne blikk dere vet. Ungene sov godt. Å ta en runde i sengehalmen ble besluttet. Nesten midt i uka, på en hverdag.

Jeg tente levende lys på soverommet. Og noe røkelse, som gjorde at det luktet forførende jasmin på hele rommet. Eller var det lavendel? Jeg rettet litt på lakenene, og klok av lårskade flyttet jeg nattbordet med det skarpe hjørnet litt bort fra senga. Jeg kjente det sitret i hele kroppen, jeg gledet meg. Dette kom til å bli bra.

Godt i gang, mente jeg å oppfatte at jeg lyktes svært godt med en stilling jeg nettopp hadde lært av en artikkel i en nettavis. Midt i en offensiv som hadde potensialet til å gå hele veien hjem, fanget jeg med ett opp en lyd fra naborommet. Et lite dunk. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg krympet meg. Både her og der. Jeg fortsatte, men responsen jeg fikk tilsa at virkningen av stillingen avtok. Jeg talte sekunder. En, to, tre: «Vræææl!». Jeg talte videre. Fire, fem, seks: Romstering i køyesenga på naborommet. Jeg krympet enda mer, og nærmet meg normaltilstand. Jeg hørte trinn ned stige. De rytmiske bevegelsene på denne siden av veggen, avtok i takt med økningen av de mer urytmiske bevegelsene på den andre siden. Toeren, som ikke er helt stø i klokka enda, snudde denne på hodet i tussmørket og proklamerte høylytt at det var en ny dag. Jeg hørte døra til eldstejenta slå opp, samtidig med at et gledeshyl fra naborommet fortalte at toeren slepte babyen ut av grindsenga. Fra vårt rom hadde hylene stilnet, men jeg fortsatte med håp om å få dem i gang igjen. Bare ungene forsvant opp i stua nå, så skulle jeg enda klare å få oss i mål.

Det ble stille et øyeblikk. Rett etterpå ble det ikke stille på mange øyeblikk. De sparket inn døra til rommet vårt. Lyset kom på. Det var som et opptog. De hoiet og skrek som det var 17. mai på julaften. Den nye stillingen hadde på ingen måte noen enkel måte exit-strategi. Armer og bein måtte stables i riktig rekkefølge for at ingen skulle komme alvorlig til skade. Det er vanskelig å vite hvor mye små barn oppfatter. Men i dette tilfellet ble det oppfattet nok til at det ville bli en krevende frokost neste morgen. Kanskje også en smule ubehagelig å hente i barnehagen. Det forstod jeg da jeg så ansiktsuttrykket til toeren som hadde festet blikket til eiendelen min som hang utenfor dyna. Da spørsmålene begynte å komme, sendte jeg alle opp i stua for å åpne julekalenderne. Klokka var halv elleve på kvelden.

Fruen avstod dessverre fra å fullføre med låst dør og ørepropper.  Jeg dro i dusjen i stedet.

sex

så er det jul igjen

I helga startet vi juleforberedelsene. Jeg hadde i første omgang fått tildelt kun én arbeidsoppgave. Fruen hadde en del flere. Jeg skulle lede pepperkakebakingen sammen med de tre jentene. I utgangspunktet en overkommelig lederoppgave. Basert på utførelsen skulle jeg sannsynligvis tildeles flere oppgaver etterhvert.

Julemusikken spilte for fullt og pepperkakedeig var innkjøpt i store bøtter. «Uten palmeolje» stod det. Som om det var en viktig presisering for noen av de involverte. Jeg mimret tilbake til barndommen, Dyrene i Hakkebakkeskogen og «Pepperkakebakesangen», de sang ikke noe om palmeolje. «Uten tiss og bæsj» kunne det stått, det hadde forhåpentligvis vært like sant. Og så kunne vi ledd av det. Det hadde ungene likt.

Sammen med tre gærninger som ikke har sett pepperkakedeig, kjevler og pepperkakeformer på et helt år, skal man ikke sitte lenge og dagdrømme før man havner skikkelig på etterskudd. Men det hadde jeg havnet. Skikkelig på etterskudd altså. Minsten satt med munnen så full av deig at den vanskelig lot seg lukke, toeren brukte kjevlet til nedhamring av en julegrisform i trebordet, mens hun største var ferdig med det første brettet som hun sendte inn stekeovnen. Brettet gikk inn i ovnen på 350 grader uten at det egentlig fanget oppmerksomheten min i spesiell stor grad. Jeg hadde mitt svare strev med å spa ut pepperkakedeig fra munn og svelg til hun minste, som på sin side svarte med å simulere lyden til grisen som nettopp var hamret inn i bordet til evig tid.

Jeg prøvde å ta time-out, men situasjonen var for lengst ute av min kontroll. De så på meg som en rekvisitt som tilfeldigvis var plassert på bordet der sammen med dem. Jeg lagde noen pepperkaker selv. Vanskelig var det. Blånissene spilte og sang på kjøkkenet. Babyen fokuserte mest på å spise deig. Jeg prøvde fortvilet å dele opp deigen i litt mindre biter. Bitene ble tydeligvis for små, for i et lite øyeblikk hvor jeg forsøkte å gi en konstruktiv tilbakemelding til toeren, som fortsatt brukte kjevlet som hammer, klatret babyen opp på bordet. Hun største som til tider har et ganske kreativt hode, jeg skal gi henne det, dyttet babyen over ende utover den utkjevlete deigen. «Pepperkakebaby!» ropte hun og begynte å skjære rundt hun som lå der. Som den gode faren jeg prøver å være, holdt jeg babyen nede, mens de to andre skar i deigen fra hver sin side. Jussi Björling sang «O Helga Natt» og julegrisen hylte. Vi var nesten ferdige da brannalarmen gikk. Den gjorde bare jobben sin. Røyken var relativt tykk. Da dukket fruen opp. Med et knips stoppet hun barnegråt og lek og moro, ja til og med brannalarmen og Jussi hadde vett nok til å holde kjeft. Stillheten var fullstendig, anarkiet var oppløst. Pepperkakebakingen hadde endelig fått en leder.pepperkaker

Basert på utførelsen av pepperkakeoppgaven, ble jeg satt til å rense alle vannlåsene i huset for hår. En oppgave jeg kjenner godt og behersker noenlunde. Oppe fra kjøkkenet hørte jeg «Vårres Jul» med Hans Rotmo. Han liker vel ikke brune pepperkakemenn spesielt godt. Selv har jeg mer problemer med pepperkakebakingen.

pepperkake

Design og illustrasjon: audun ink