Jeg puttet minstejenta ned i barnevogna og vrikket kappgang bort til skolen. Jeg får meg liksom ikke til å jogge med vogn. Er vel for redd for å bli sett på som en av disse ultraeffektive menneskene som skal multitaske alt. Så travelt at man må kombinere barnevogntur med jogging, det har man det simpelten ikke, tenker jeg. Ikke er det jogging, ikke er det trilletur.

SFO var bare et kvarter unna stengetid, så jeg vrikket meg god og svett i høstsola. Minstejenta hang ut av vogna og ville plukke stein, blader og søppel. Jeg tjoret henne fast som best var og kappgjenget bort til skolen.

På skolen fikk jeg samlet sammen klær, bøker, sparkesykkel og unge, før jeg rasket med meg alt ut. Begge jentene ville innom huskestativet, men vi hadde ikke tid. Middagen var rett rundt hjørnet. Skolejenta sutret og barnehageungen med et noe smalere ordforråd, hun gråt. Jeg var fanget i tidsklemma.

Vi kom tre hundre meter. Da kom minstejenta seg under sikkerhetsbøylen og ned på asfalten. Vogna stoppet naturlig nok i ungen. Hun løp bort til gresskanten og satte seg. Storesøstra kom stressende noen meter bak på sparkesykkel. Tempoet var litt for høyt for henne.

– Kan vi ikke ta en pause? Det er så fint her.

Jeg kikket rundt meg. Vi befant oss i ytterkanten av ei rundkjøring. På den andre siden av veien var det en byggeplass. Fint er relativt. Jeg innvilget motvillig ett minutt.

– Vi må forte oss litt jenter.
– Hvorfor det?
– Fordi mamma har snart middagen klar.
– Har det noe å si da?

Jeg kikket bort på dem. Seksåringen stod og lærte hun på to å blåse på visne løvetann. Smilene var tilbake hos begge to. Nei, hadde det egentlig noe å si? Fiskekakene hadde svømt sine siste svømmetak for lenge siden. De skulle ingen steder. Fruen hadde vel ingen problemer med å spise middag sammen med størstejenta alene. De satte sikkert til og med pris på det.

Jeg satte jeg meg rett ned på asfalten og skrev ei melding til fruen. «Bare spis. Vi kommer når vi kommer».

Seksåringen gestikulerte og forklarte, mens den lille sugde til seg alt hun kunne lære. Hun så på storesøsteren med store beundrende øyne og gjentok det hun trodde var de viktigste ordene i hver setning. Storesøsteren nøt oppmerksomheten og øste av sin livsvisdom. Jeg satt noen meter unna og så på. Det var et fint bilde på søskenkjærlighet. Jeg tok det bildet, før jeg skrudde telefonen på livløs og la den i lomma.

bilde

Toåringen var i ekstase. Hun løp etter de hvite fallskjermene med utstrakte armer. Hun hoppet og danset. Sikkert til innbilt musikk inne i hodet sitt siden hun går i musikkbarnehage. Storesøsteren skrattet og blåste til hun ble svimmel og blå. Folk stresset forbi oss til fots, på sykkel og med joggevogn. Jeg mener til og med jeg så en på hoppestokk. Men vi så dem egentlig ikke. Vi satt på asfalten i sola uten en bekymring i livet. Vi hadde tatt time out.

Toåringen trillet sin egen vogn i samme tempo som Trondheim kommune behandler byggesøknader. Seksåringen sparkesyklet ved siden av i tempoet som passet henne perfekt. Jeg gikk bak og nynnet. Når folk nynner er noe enten alvorlig galt eller ganske bra. Her var det bra.

Vi kastet stein i elva og talte vogner på toget. Jeg fikk høre alt om hvordan skoledagen hadde vært. Det viktigste som skjer i livet til en nyoppstartet førsteklassing. Jeg lærte navnet på minst fem i klassen, selv kunne hun 18 av 21. Vi tok high-five for hver av de atten. Og tre til for de som enda ikke var lært. Minstejenta plukket opp nesten alt hun kom over. Det var haug på vogna da vi nærmet oss hjem, selv om jeg hadde avslått flere forespørsler om å ta med søppel.

Vi brukte halvannen time på den knappe kilometeren. Jeg angret ikke, det var verd hvert eneste minutt, selv om fiskekaker som er varmet opp for andre gang, er enda kjedeligere middag enn vanlige fiskekaker.

Da vi kom hjem, stod fruen i døra.

«Jeg har ringt deg ti ganger, har du glemt at du skulle på foreldremøte i barnehagen for en halvtime siden?»

Da angret jeg enda mindre.