Av alle aktiviteter som inngår i kvelds – og leggesirkuset med tre unger, troner tannpuss øverst på pallen av det jeg misliker mest. Riktignok i tøff konkurranse med hårbørsting og hårtørking, men fortsatt øverst.

Størstejenta har rosa tannbørste med lilla sommerfugl, toeren har lilla med rosa sommerfugl. Toåringen har blå spidermantannbørste. Den eneste jeg har kjøpt. Tannkremen har inndeling etter hvor gammel ungen er. 1-3 år, 3-6 år, 6+ og voksen. Fruen har for «hvite tenner» og jeg har for «frisk pust og fotsopp». Tannbørstekoppen er en visualisering av Lillebjørn Nilsen sin udødelige slager «Barn av regnbuen».

Rundt leggetid er ikke kontroll på farger og alder min sterke side. For så vidt ikke resten av døgnet heller, men det er ikke poenget her. Tannkost- og tannkremvalg blir som loddtrekning og kombinasjonene er uendelige: Feil tannkrem, feil tannkost, feil unge. For meg har ikke dette den helt store betydningen, men for ungene står det om liv. Jeg har lært at dersom de finner fram kost og tannkrem selv, har vi tidsbesparelse totalt sett. Selv om tannkremforbruket da ligger godt over anbefalte dose fra den norske tannlegeforening. Tidsbesparelsen er imidlertid ikke til stede de dagene toåringen kommer drassende på dasskosten og insisterer på å pusse med den.

To minutter, gjerne mer, sier tannlegeforeningen. Selv om du ikke er medlem. I dag tok jeg tiden. To minutter er mye tannpuss. Trolig en del mer enn gjennomsnittspussen hjemme hos oss. Etter ett minutt og tjuetre sekunder meldte toeren at hun trolig fikk gnagsår på tennene og måtte ha plaster. Jeg lot henne slippe, hun har uansett stort sett melketenner.

Løse tenner er et tilbakevendende problem. Ikke puss her, ikke puss der. Løs tann oppe til høyre eller nede til venstre. Løs tann hiterst eller diterst, for hun som enda ikke er helt stø på høyre og venstre. Da er det ikke rart at jeg går litt i surr og noen ganger pusser en løs tann enda litt løsere. I beste fall blir det litt gråt. I verste fall blir det blod, spytting, skylling og mas om plaster igjen.

Så skal det prates. Det er ikke alltid like lett å få barna til å fortelle om dagen. Høre hvordan de egentlig har det. Men med munnen full av tannkost, tannkrem og løse melketenner da kommer historiene sprutende. Bokstavelig der. Helt uforståelig så klart, men jeg nikker og smiler. Men så snart kosten er ute av munnen blir det stille igjen.

En kjent taktikk hjemme hos oss for å signalisere spytting, er å bite fast tannkosten. Av og til så ofte som hvert femte sekund. Hvis far da er litt uoppmerksom og trøtt og pussebevegelsen fortsetter, blir hodet slengt noen ganger fram og tilbake. Da får jeg tilbakemelding på at det kan gjøre litt vondt. Men sjelden verre enn at det kan løses med plaster.

Spytting er en tematikk vi jobber mye med. Toåringen har nettopp lært å spytte, så hun har et behov for å se seg selv i speilet når hun spytter. Eneste ulempen med det er at vasken ikke er montert oppe på speilet. Mens toeren skal ikke spytte, bare skli tannkremen ut av munnen. Gjerne ned over haka, magen og ned på gulvet. Helt utilsiktet så klart.

Våre venner i tannlegeforeningen sier man skal pusse unger fram til de er 12 år. Da først er motorikken godt nok utviklet for å pusse selv. De har god nok motorikk for å perle med nabbiperler, skifte øredobber og flette hår. Alt ting som jeg ikke klarer, selv om jeg pusser tennene mine selv. Jeg tør ikke regne på hvor mange år med tannpuss jeg har igjen takket være tannlegeforeningen.

tannborster