I natt våknet minstejenta av mareritt. Da jeg kom inn til henne var hun gjennomvåt av svette og hes i stemmen. Hun hylte og var helt utrøstelig. Det gjorde selvsagt sterkt inntrykk å se hvor vondt den lille kroppen hadde det, der hun lå i mørket og strakte armene mot meg. Hun ville så gjerne bli med over i vår seng. Men jeg lot henne ligge. Jeg ga henne smokk og sa hun fikk trøste seg selv. Hjelp til selvhjelp. Dersom jeg tok henne over i vår seng, kunne det jo gå på bekostning av velferden til fruen og meg. Og det ville vi jo ikke.
Dessuten kan man trøste mange flere barn i sin egen seng, enn om man tar dem over i foreldrene sin seng.
Jeg tror mest på å hjelpe dem der de er.
Godt valg!
Svend Arne
Jeg tror jammen du er inne på noe. Tror du og jeg er temmelig enige om at det er best å hjelpe dem der de er. Det blir jo bare mer av det om man gir etter.
Svend Arne
Odd
Hei Svend Arne
Uten smilefjes, hermetegn eller noe form for stjerner kan du risikere at noen tror du mener det der. Og jeg vet heldigvis bedre enn det:)
o
Svend Arne
😉