– Jeg skal ha regnbukse på!
– Det er sol, tørt og tre minutter å gå hjem, du trenger ikke regnbukse.

Jeg hørte oppgittheten i min egen stemme. Jeg kom til å tape også denne diskusjonen før den hadde begynt. Det var flere andre foreldre i gangen i barnehagen og jeg var verken klar for scene, oppmerksomhet eller gode råd. Jeg hører de kaller det trassalder. Det skulle hett spise-all-energi-fra-foreldre-alder.

– Ta på deg regnbuksa di du, så du holder deg tørr.

Sarkasme lindrer litt har jeg erfart. Jeg satte meg ned på en benk i miniatyrstørrelse og tenkte at her får jeg sikkert brokk når jeg reiser meg igjen.
Treåringen, som etter 8 timer i lekestativ og kamp om fargestifter og puslespill var nær bristepunktet, satt fortvilet og prøvde å åpne klipsen på regnbuksa.

– Skal jeg hjelpe deg, lille venn?
– NEI!
– Nei, du klarer det selv du

Ironi denne gangen. Lindrer litt det også.
Jeg talte rolig inni meg. 23 sekunder tok det:

– Pappa åpne!

Det var ikke med sånn hyggelig barnestemme som du hører under lørdagsfrokosten når batteriene er ladet og sjokoladepålegget står på bordet. Det var sånn skrikestemme som river helt inn i ryggmargen og farger enda et hår i en nyanse av grått. Sånn stemme som gjør at du lurer på om det er deg som har stått for oppdragelsen det er noe alvorlig galt med. Nesten godt gjort å kamuflere så mye sinne og sutring i en setning kun bestående av subjekt og verbal.

Jeg reiste meg, fikk brokk, åpnet klipsen og satte meg igjen. Mennesker kom og gikk. Unger forlot barnehagen i hopetall mens vi tok på regnbukse i solskinnet. Det var selvsagt ingen andre barn som skulle ha regnklær på. Ingen andre barn som hadde trassalder.

Det er tre hundre meter hjem fra barnehagen. Ungen strålte som en sol i regnklær da vi lukket grinda til barnehagen. Jeg øynet håp. Et halvt minutt senere sviktet beina hennes. Hun falt ned på knær og ble slapp fra halsen og ned.

– Bær meg!

Jeg har lest og prøvd alle rådene. «Lytt til barnet», «anerkjenn barnets følelser», «vær vennlig og bestemt», «lær barnet og takle følelsene». Jeg bar. Orket ikke denne kampen heller. Valgte å velge dem med omhu. Det er min filosofi: «Velg dine kamper med omhu». Det funger like godt i forholdet til fruen som i barneoppdragelse. Du kan ikke vinne alle kamper. Jeg prøvde meg i stedet med litt omvendt psykologi:

– Jeg er så glad jeg får bære deg. Du får ikke en gang lov å gå selv.

Det hadde selvsagt ingen effekt. Hun ville ikke gå. Omvendt psykologi fungerer ofte bare i barns favør. De er jo ikke dumme.

Middag skulle hun ikke ha, tenner skulle hun ikke pusse og pysjen skulle hun ikke ha på. I stedet var hennes forslag: godteri, droppe tannhygiene og bunad. Hun vant to av tre.

Da fruen kom hjem litt senere på kvelden var hun ikke spesielt imponert over at treåringen lå og sov i bunad. Jeg forsikret henne om at jeg i dag hadde valgt å ta kampen om tannhygiene. Man må jo som kjent velge sine kamper med omhu.  Jeg unnlot å fortelle at løsningen på kveldens tannhygiene var en fluortablett.

regnbukse