Den dagen du sitter der i sjokk med mobiltelefonen i fanget og har en treåring og trehjulssykkel under bilen, da er det for sent. Da er det ingen å skylde på, ingen som kan hjelpe deg. Den sjansen får du ikke igjen. Men mye verre: Treåringen han får aldri noen sjanser igjen. Aldri noen gang. Da blir det ganske uvesentlig hvor viktig den tekstmeldingen var.

For noen dager siden bråbremset jeg for et barn, som brått syklet ut i veien foran meg. Det gikk bra. Til alt hell lå mobiltelefonen min i jakkelomma. Men den måtte ikke ha ligget der. Jeg har tekstet mens jeg har kjørt, jeg har sikkert sjekket både Twitter, Facebook og nettaviser. Og dessverre er jeg ikke alene, jeg ser daglig mange slike tullinger som meg selv der ute i trafikken.

Jeg var heldig, jeg fikk en oppvåkning og stoppet i tide. Mobilen min ligger nå i ro når jeg kjører bil. Håper dette er nok til å være din oppvåkning.

Er det noe som haster så mye at det er verd å kjøre over et lite barn for? Ingenting i livet mitt i alle fall.

sykkel